Endelig ønsket Tobias seg en ny genser også, det passet godt inn i mitt behov for nytt prosjekt. Det ble nok en gang Riddari som vant i mønsterjungelen, og garnvalget endte på Nepal for å få riktig tykkelse, men unngå den grove ulla.
Selv om jeg har strikket denne flere ganger, så er det utrolig hvor ulike de blir med forskjellige fargekombinasjoner.
Bruk i massevis, Tobias! Da blir mutter’n glad vettu. Her er link til Ravelry.
Midt i strikketørken fant jeg ut at jeg trenger et svart sjal. Et kjapt dypdykk i garnhylla ute i Hjerterommet avslørte en liten skatt – mange nøster med svart Baby Alpaca Silk, nydelig mykt garn.
Soft Sunday har jeg strikket mange av tidligere, oppskrifta er kjapp å memorere og jeg synes det blir pent mønster. Sjalet er originalt skeivt i begge sider, men denne gangen valgte jeg å beholde økningene i den ene siden samtidig som jeg droppet fellingene på den andre. Dermed ble det en mer vanlig trekantfasong denne gangen.
Med dette svarte sjalet og min nye allværsparkas kan jeg nå gå helsvart rundt i vintermørket. Jada, jeg skal ha på refleks 
Denne nydelige genseren (kofta) dukket opp i ukebladet Hjemmet sist i januar. Jeg falt pladask (som vanlig) og startet straks jakten på det oppgitte garnet, som var ukjent for meg. Jeg fant en nettbutikk – Garntopia – som hadde Isager-garn på lager, og bestilte det samme fredag som bladet kom ut. Og utrolig nok var garnet i hus allerede på mandag – det kaller jeg kjapp service! 
Garnet kom i hesper, så det var en ganske utålmodig strikker (altså jeg) som trippa rundt nøstemaskinen den første ettermiddagen.
Så glad blir man når nygenser’n kan prøves i snøen;
Juhu, endelig et minitreff for losjesøstrene igjen 
Margot og jeg fløy inn fra hver vår kant fredag kveld. Med tre og et halvt minutts margin i feil retning endte vi opp med en time venting på buss, den timen fylte vi med et glass vin:
Men deretter kom vi oss til Gry Hege sin residens. Det er kort vei fra bussholdeplassen og ned til huset, sånn sett er det kjapt og enkelt å komme på besøk.
Upåklagelig mottakelse som alltid, med bobler i glasset og deilige kaker. Og etterlengtet skravling 
Det viktigste først, altså – velkomstskål og søtsaker. Ikke rart vi er lettbedt når det vanker så mye snavvel.
Og etter litt mat var det jammen enda mer kake, dette var en fantastisk god gulrotkake med veldig passende pynt.
Kie spiller naturlig nok hovedrollen i det meste av tilværelsen, så nydelig hund og så tillitsfull og kos! Hun er visst veldig betatt av denne nabokatten, skulle så gjerne fått leke litt …
Den nye utestua/verandaen som Gry Hege har fått bygget er virkelig lekker. Nå var det ikke akkurat sommerføre mens vi var der, men en kort fotosjut måtte vi jo ha, og Kie poserer selvfølgelig her også.
Ettersom været var klissvått så hadde vi god unnskyldning til å bare holde oss innendørs mesteparten av helga. Dette bildet er fra min korte spasertur til bussen hjem. Og helga gikk alt for fort som slike helger alltid gjør. Men vi har hvertfall fått lufta tiaraen en tur igjen, og det var magisk koselig å treffes! Måtte det bli kort tid til neste gang 
Jeg måtte jo strikke Oslolua når det ble tur til Tigerstaden, og jeg trodde egentlig det skulle bli luer til gutta. Men når én sier “jeg har lue” og den andre “jeg bruker ikke lue” så ble det i stedet en til meg selv. Jeg synes faktisk fasongen er ganske god, og den blir varm og deilig over ørene ettersom det blir hele tre lag med strikk i bretten. Og når kjæresten til alt overmål kommer hjem fra tur og forteller at han har mista lua si, da var det bare å kaste seg på en til. Dermed har vi likænse lua!
Det har vært som å strikke med en februar-soloppgang, dette nydelige garnet jeg fikk av Gry Hege i fjor sommer. Et ananke-sjal som omsider blir ferdig og som er til meg selv hører til sjeldenhetene – jeg har liggende en ufo og jeg har gitt bort ett. Nå som vi øyner muligheten for vår (ja, jeg vet det er lenge til, men likevel) så gleder jeg meg litt til å gå med muntre farger igjen!
Det blir da jevnt og trutt noen resultater av timene med strikketøy i hendene. Jeg er fortsatt ikke flink nok til å dokumentere det jeg lager, med notater, garnmengde og sånt. Men det meste legges hvertfall på Ravelry, grei huskelapp det.
Jeg prøver å bruke lagergarn for tiden, hvis jeg blir flinkere til å strikke småsaker (votter, luer, sokker) så kan det jammen hende jeg får redusert mengden litt etter hvert. Har også noen planer om restegarnspledd, men både lappeprosjekter og andre slike har en tendens til å enten skli ut i mer garnkjøp eller bare bli liggende som ufoer …
Nå skal jeg slutte å strikke sjal og skjerf en stund, tror jeg. Men det knallgrønne vakkergarnet nærmest skrek om å bli til noe pent og nyttig, så Laurelie ble et passe prosjekt. Sammen med hvit finull ble det et nydelig sjal, både stort, tjukt, varmt og veldig anvendelig.
Nok en gang har jeg brukt Gry Hege-garn, tidligere har litt av dette pelsullgarnet blitt striper i Ravello, og jeg er svært så fornøyd med å ha funnet gode prosjekter til godt garn.
Jeg hadde en del restegarn etter den gule kosegenseren min, og ettersom jeg fortsatt digger fargen måtte jeg finne noe å bruke det til. Denne gangen falt valget på et stort skjerf, gult med hvitt mariusmønster. Superdeilig!
Jeg har strikket rundt, med 108 masker. Det ble ganske mye ensfarget og litt kjedelig strikking, men du verden for et herlig resultat!
Ikke spesielt grove, men Grove er navnet på mønsteret til disse flotte vottene. Morsom strikk, og kjekke saker til gavekassen.
En uke ferie med skitvær ga mye strikketid. I tillegg til en Oslolue fikk jeg ferdig hele fire par votter i Grove-mønsteret (med litt modifikasjon i mansjetten). Det minker sakte i garnlageret, men det minker hvertfall. Håper noen har lyst på nye votter 
Det er alltid inspirerende å bla i bøker med Selbuvotter. Som vårens siste vottepar valgte jeg disse:
Denne gangen kom inspirasjonen fra boka Selbuvotten av Terri Shea. Den er ikke på langt nær like innholdsrik som Anne Bårdsgård sin bok Selbuvotter, men artig med noen annerledes idéer.
Også denne gangen opplever jeg at vottene blir ganske svære, både i lengde og bredde. Jeg kan sikkert fikse på det til neste gang med å gå ned en pinnestørrelse eller to. Og forsøke lett toving. Syns vottene ble fine da. Ligger i gavekassen de også.
Dette var en jakke jeg falt for med det samme jeg så den. Og da vet vi jo hvordan det går – den bare må på pinnene …
Jeg har holdt på med den en stund, den var blant annet med både til Ljubljana og til Solfang på påskeferie. Første versjon ble (som sedvanlig) rekt opp fordi jeg ikke fant riktig strikkefasthet og pinnestørrelse. Men take #2 ble veldig bra. Jeg tror ikke jeg har helt kontroll på masketall og sånt, men jeg fikk det til å gå ihop med mønsterrapporten, og da var jeg fornøyd.
For å gjøre denne litt mer til min, så strikket jeg mønsteret også på det ene ermet, syns igrunnen det ble litt artig.
Før påske ble jeg fristet av Hanne til å være med på samstrikk/påskemysterium av et par votter. Fordi jeg fortsatt har nokså mye lagergarn og fordi votter er fin mellomstrikk, så heiv jeg meg på.
Jeg må innrømme at jeg ble litt lang i maska da jeg oppdaget at vottene hadde religiøse symboler i oppskriften, jeg valgte å strikke alternativet uten disse. Det er også et slags kors i selve rosa og oppskriftsmakeren har kalt dem “Korsrose” etter publisering. Jaja, jeg har hvertfall fullført et par brukbare votter, for oppskrifta var okei selv om jeg ikke ble veldig begeistret for mønsteret.
Neste votteprosjekt får bli fra Selbuvotteboka til Anne Bårdsgård, der er jeg mer hjemme.
Jeg sa jeg skulle slutte å strikke votter, men det viste seg å være løgn. Jeg har igrunnen fortsatt vottedilla, samtidig med et forsett om å bruke opp smårester av lagergarn.
Så dermed ble det enda et par. Disse er en negativ variant av vottene som forsvant, som jeg liker veldig godt passformen på. Og tro det eller ei; de er allerede tatt i bruk, for nå er det kaldt!
Jeg har fått skikkelig vottedilla, nå er det bare å innse det. Selbuvotter av Anne Bårdsgård er en skikkelig skatt for inspirasjon og muligheter til å koble sammen gamle og nye mønstre. Siste par ut er Hilmar Kulsets votter, der jeg beholdt både rosa og grepet, men bytta mønster på tommel og strikket en enkel ribbemansjett.
Jeg ble faktisk ganske fornøyd, vottene har fin passform og jeg har fått brukt enda en dose restegarn. De flotte votteblokkerne gjorde også nytte for seg – syns liksom de måtte frem til så staselige tynnvotta.
Her er link til Ravelry
Mansjettvotter uten mansjett (jeg synes igrunnen den mansjetten er litt i veien) etter Solveig Marstad, fra Selbuvotter-boka. Enkle votter der framsida har to sjennros med gren og tell, kanskje det mest typiske (kjente) selburosemønsteret av alle. Jeg tilpasset tommelen litt for å unngå at den ble for trang.
Disse vottene er også vasket og blokket, og får ligge litt på lur til noen trenger en gave eller jeg blir kald på fingrene.
Per Spook-genseren hadde jo alle – også jeg. Jeg strikket den i bondeblått og hvitt det året oppskriften ble utgitt (1981), og brukte den masse! Hva som egentlig ble skjebnen til den genseren husker jeg faktisk ikke. Men jeg har en liten mistanke om at den kan ha blitt offer for ungdommelig vaskemaskin-overmot og krympet til gryteklutstørrelse …
I år fyller Per Spook 80 år – gratulerer med jubileum! – og i viraken med feiring blir naturlig nok også denne svært populære genseren trukket frem igjen. Jeg synes dette er superkoselig strikking, og er igrunnen spent på om jeg vil synes det er like stas å bruke denne, trettiåtte kilo år etter den forrige.
Jeg har strikket i finull (overrasket?) og årets utgave er litt mindre kompakt enn den fra åttitallet. For å få fornuftig strikkefasthet har jeg også gått opp i pinnestørrelse, i tillegg til at jeg har justert masketallet litt likevel. Livmålet er heller ikke hva det en gang var … *sukk*!
Grundig inspirert av strikkevenner kastet jeg meg ut i sommerstrikk av lapper. Fint med smått strikketøy i sommervarmen, og en super måte å få brukt små garnrester, tenkte jeg. Og ikke ante jeg at det skulle bli så artig å strikke samme mønster omatt og omattatt, men det var det! Nå er (et lite) teppe ferdig, og jeg tror sannelig det blir ett til etter hvert.
Sommerstrikken fortsetter med Vivid-ruter. Jeg har så smått begynt på enda ett teppe. Men så fikk jeg ideen for å fornye de to gamle krakkene med fuskpels – de var ikke så fine (lenger) og garnlageret inneholder fortsatt diverse som trenger prosjekter. Tykt Myk og pinner #10, etter en times tid var en svær Vivid-rute ferdig. Jeg tredde en strikk langs kanten, stiftet fast rester av et slitent fleecepledd over stolsetet – og vips var krakken blitt litt nyere.
Ikke akkurat en del av hovedinteriøret, men kjekke skammeler til å legge beina på når man sitter i solveggen.
